Teologi og psykologi har fokuset på narrativene tilfelles.
Vi snakker hele tia. Uvesentlig prat.

Noen ganger er det godt å fortelle mens noen lytter og er oppriktig interessert. Ikke nødvendigvis for å fortelle all dritt en har opplevd igjennom et liv. Heller for å vise at en har flere sider. Jeg kan både drepe og elske. Et mennesketlivet er en lang historie - på både godt og vondt. Mest ønsker vi at vi finner noen som godtar alt. Både det negative og det postitive ved oss.

Hvem vi er er hvem vi foreller at vi er, men vi er også mer en det vi foreller at vi er og det andre tror at vi er. Men vi vil at noen skal se hvem vi egentlig er. Ubetinget kjærlighet.

I alle de store religionene er det bøker som forteller den store fortellingen. Om verden. En verden som har en begynnelse og en slutt. Den store forellingen gir rammer og grenser. Som mennesket igjen kan definere seg selv igjennom.

I den jødiske tradisjonen er det en fortelling om en jødisk mann som går rundt med to lapper. En i hver lomme. På den ene lappen står det: Du er ingenting. Nada. Du er som et støvkorn
På den andre lappen står det: For deg er verden skapt.
Asså jeg liker den fortellingen, hvorfor vet jeg ikke..