Jeg faster.
Nå: 96 timer uten mat. Resultatet er skuffende. Den gnagende sultfølelsen uteblir. Skjer ingenting. Eller jeg blir litt mindre energisk og hyper og litt enklere å ha med å gjøre.
Før hadde jeg sans for tynne mennesker. Skikkelig tynne mennesker. De var, hva skal jeg si, typ mer mennesker og mindre fett. Sjelen eller det tenkende mennesket er jo ikke kroppen. Kutter vi av et mennesket beinet er det ikke blitt litt mindre menneske.
Ser for meg at dette blir vanskelig å forklare.
Greia er i hvert fall at jeg har gått bort fra dette idealet. Nå mere er det mennesker som er litt kraftige. Sånn type kraftighet som tyder på at vedkommende liker god mat, god drikke og et godt samvær. Akkurat som mamma og pappa



Bare for å ha nevnt det. Bildet under er mye penere i virkeligheten og maleren heter Edward Hopper.