Jeg har på meg to par sokker og tøffler, stilongs, bukse, to t-skjorter, to gensere og en ullgenser. I tillegg til ei lue og et pledd. Det er ikke kaldt nå lenger og jeg leser La Stå. En novellesamling som kom ut i høst. Det er det beste jeg har lest kanskje ever. Det handler om alt sånn det var.

"Jeg hadde ikke noen ro, ikke sant, jeg hadde ikke det.
Det var liksom sånn at noen ganger så bare klikka jeg og blei helt gæren.
Særlig på vei hjem fra skolen, husker jeg.
Og bare banka folk, jeg bare sparka dem rett ned. Mens andre ganger satt jeg helt stille på rommet mitt og bare stirra ut. Jeg husker det, jeg bare stirra.
Og så husker jeg at jeg hadde sånn skrivebordsunderlag med verdenskart på, som jeg hadde fått av Linn. Og hvis jeg så ned så savna jeg henne ennå mer. Derfor så jeg bare rett ut."

Jeg faster.
Nå: 96 timer uten mat. Resultatet er skuffende. Den gnagende sultfølelsen uteblir. Skjer ingenting. Eller jeg blir litt mindre energisk og hyper og litt enklere å ha med å gjøre.
Før hadde jeg sans for tynne mennesker. Skikkelig tynne mennesker. De var, hva skal jeg si, typ mer mennesker og mindre fett. Sjelen eller det tenkende mennesket er jo ikke kroppen. Kutter vi av et mennesket beinet er det ikke blitt litt mindre menneske.
Ser for meg at dette blir vanskelig å forklare.
Greia er i hvert fall at jeg har gått bort fra dette idealet. Nå mere er det mennesker som er litt kraftige. Sånn type kraftighet som tyder på at vedkommende liker god mat, god drikke og et godt samvær. Akkurat som mamma og pappa



Bare for å ha nevnt det. Bildet under er mye penere i virkeligheten og maleren heter Edward Hopper.

Det er så ufattelig kult at noen ord som tilsynelatende handler om noe helt annet (metaforer) klarer å fange noe som jeg ikke klarer å formulere selv.



Vems er handen som slungade spjutet?
Vem er spjutkastaren?
Nogon måste ha kastat det
och att döma av kraften bör det ha varit en mäktig hand.
Vem är han som slungar sin andets spjutspets gjenom mörkret?
Vem er spjutkastaren?
Det är jag den genomborrade som frågar.

PSY 4300

Linda Meyer Williams gjennomførte i 1994 en studie der hun oppsøkte kvinner som 17 år tidligere som barn var blitt utsatt for seksuelle overgrep. Dokumentasjonen var sykehusrapporter. Av de 179 kvinnene var det 38% som ikke kunne huske overgrepet. Ofte er det slik at de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep er spesiellt sårbare for nye overgrep. Av de som ikke husket overgrepet Williams hadde tilgang til, oppgav 68% et annet overgrep.

Teologi og psykologi har fokuset på narrativene tilfelles.
Vi snakker hele tia. Uvesentlig prat.

Noen ganger er det godt å fortelle mens noen lytter og er oppriktig interessert. Ikke nødvendigvis for å fortelle all dritt en har opplevd igjennom et liv. Heller for å vise at en har flere sider. Jeg kan både drepe og elske. Et mennesketlivet er en lang historie - på både godt og vondt. Mest ønsker vi at vi finner noen som godtar alt. Både det negative og det postitive ved oss.

Hvem vi er er hvem vi foreller at vi er, men vi er også mer en det vi foreller at vi er og det andre tror at vi er. Men vi vil at noen skal se hvem vi egentlig er. Ubetinget kjærlighet.

I alle de store religionene er det bøker som forteller den store fortellingen. Om verden. En verden som har en begynnelse og en slutt. Den store forellingen gir rammer og grenser. Som mennesket igjen kan definere seg selv igjennom.

I den jødiske tradisjonen er det en fortelling om en jødisk mann som går rundt med to lapper. En i hver lomme. På den ene lappen står det: Du er ingenting. Nada. Du er som et støvkorn
På den andre lappen står det: For deg er verden skapt.
Asså jeg liker den fortellingen, hvorfor vet jeg ikke..

Neste år i Jerusalem.

Har alltid hatt en fling for jøder. Til og med før jeg og Elin møtte Zell i Praha. Zell var en enarma jøde, som praktiserte fri kjærlighet, gav oss gratis vin og skrev dikt. Eller før jeg møtte Paul på en liten lokal bule i favelaen i Brasil. Foreldra hans ble drept i Shoah. Han vokste opp i Holland i god tro om at de han vokste opp med var foreldrene hans. Dette var politikken på den tiden. Meningen var at han skulle få sunne kristene verdier. Paul var en omflakende jøde som ikke hadde bodd mer enn fem år i samme land.

Flytter et sted. Ensomhet. Blir sakte, men sikkert kjent med menneskene som bor der. Begynner å få gode venner. Så brått en dag - nytt sted. Ny ensomhet. Raffinert selvskading?



"I wander through the darkness
by the light of my burning map"
Lucien Zell